Piu har vært med der noen ganger før og både beboeren og Piu viste stor gjensynsglede. Piu er jo litt usikker på nye settinger, så å bruke det som er kjent for henne i situasjonen har vært viktig - å være på plass, kontaktbelønning, triks etc. Og rett og slett senke kravene/øke belønningen litt slik at dette blir bra.

Nå er de to gamle kjente, så nå går det greit. Hun logrer med hele kroppen og oppi fanget med forbeina for å sørge for at ansiktsvasken blir gjort skikkelig (hoe vi nøye overvåker og som vi historisk sett vet at pasienten synes er greit).

Om hunden skal være med eller ikke, spørs mest på hunden. På et sykehjem vil de være ekstremt mange andre lukter, lyder og adferd. Det må hunden takle uten å "utagere" mot noen eller noe.

Det er en stor forskjell fra sykehjem til sykehjem. Det skal være lov å ha med hund juridisk sett. Du er jo på besøk i noens private hjem (rommet). MEN det å ha pleiernes godkjennelse i forkant og gjerne da også god fri passasje til den du skal besøke er gull.

OG hva betyr dette for beboeren?

Dyr er som musikk svært egnet til å vekke opp slumrende koblinger i hjernen og er bra for pasienten.

Vi alle vet fordelen av fysisk kontakt og gjerne med dyr. Det blir oppfylt.

Om pleierne er på som her ved å spørre etter navnet på hunden osv, så er dette gull verdt de neste dagene med tanke på kommunikasjon og klarhet.

MAO vinn vinn vinn for beboeren.

For oss tobente - hunden er et samtaletema og om hunden kan noen triks, så er det mulighet for å skape en opplevelse også.

Og for hunden?

En ny og spennende opplevelse og etter hvert en hyggelig opplevelse den "kan". Dyr kan være svært tålmodige når det trengs, og de ønsker gjerne dette fra oss tobente også. Det blir fort oppfylt med en person som sitter helt i ro og trenger tid selv.

MEN man blir ganske sliten etterpå slik bildet viser!

Spør meg gjerne om du lurer på noe! I tillegg til å være hundeinstruktør, så har jeg også vært sykehjemsstyrer.